En ravende lykkelig Twilightfan gir til kjenne sin glede over Twilightfilmen

Jeg så Twilight på kino i går. Jeg skulle kanskje ha sagt, så Twilight om igjen på kino i går. Jeg har jo – teknisk sett – vært og sett den på kino før. Men da var det noe med at jeg satt så langt framme i salen, og jeg ble så distrahert av alle nærbildene at jeg bare så hvitt en lang stund. Eller det kan ha vært Edwards hypnotiske blikk som gjorde meg ør. Jeg vet ikke.

Det er også vanskelig for meg å telle med de utallige gangene jeg har sett filmen på dårlige nedlastninger, eller alle klippene jeg har studert på youtube. Det er liksom ikke…godt nok. Så jeg kliner til og påstår: jeg så Twilight – så godt som for første gang – i går. Jeg så den i alle fall med nye øyne. Et stykke lenger bak i salen denne gangen.

Før filmen, ute på gaten, fikk jeg et panikkanfall. Fram til da hadde jeg fortrengt at jeg skulle på filmen, tror jeg. Når det gikk opp for meg, ble jeg redd. Hva om jeg, som ved magi, plutselig ikke likte filmen lenger? Hva om de dårlige spesialeffektene, den hvite sminken (og ja, leppestiften) eller synginga til Robert Pattinson plutselig gjorte meg så flau at jeg syntes alt var crap? Hva om jeg med ett ble…lei? Og jeg som skriver blogg og alt. *Puste puste*.

Det viste seg å være ingen grunn til bekymring. Filmen var…fantastisk. Jeg elsket hver lille scene. Vel, jeg elsket nesten hver lille scene. Men la nå ikke det påvirke gleden i en sådan stund. Jeg trodde jeg skulle besvime da Edward entret lunsjrommet (O-M-E!). Hjertet mitt banket så høyt at jeg tror hele kinosalen hørte det da Edward reddet Bella på parkeringsplassen. Da Edward reddet Bella i Port Angeles pustet jeg ikke lenger (han er så…bad guy…i den scenen). Hjertet mitt stoppet da de kysset. Jeg koste meg under baseballscenen. Jeg lo godt av Charlie da Bella skulle på date. Jacob Black varmet meg. Og Robward på skoleballet…OMR. Jeg er lykkelig.

Jeg er lykkelig fordi jeg lever i en tid da Twilight eksisterer. Jeg er lykkelig fordi det finnes fire bøker, og fordi den femte kan være på vei. Den MÅ være på vei (ryktene sier at Midnight Sun kommer i 2009. Håpe håpe). Jeg er lykkelig fordi jeg har fått se Twilightfilmen, og jeg må klype meg i armen når jeg tenker på at akkurat nå, et sted i verden, jobber en hel masse mennesker med å lage New Moon. Til meg. Det er nesten mer enn hjertet mitt kan bære at Twilight snart kommer på dvd, og at jeg skal eie den – og se den om og om igjen. Jeg har ikke ord.

En dag skal jeg komme tilbake med noe som ligner på en filmanmeldelse. Jeg må bare lande først. I klare øyeblikk vet jeg at filmen fikk svært blandet mottakelse, og at jeg kan se hvor noe av kritikken kommer fra. Men ikke i dag.

Til da, ingenting er så artig som en velskrevet slakt. Her kan du lese favorittanmeldelsen min fra Mutant Reviewers from Hell. Jeg er critic-proof for tiden. Haha. Enjoy.