Spoilerfri! Men jeg åpner for spoilere i kommentarfeltet, så hopp over det hvis du ikke har sett filmen enda og ikke vil vite alt som skjer.
OMR.
Hvor begynner jeg? Kanskje jeg skal få unna det negative først (hva? Hvor da? Hvem da? Hva snakker jeg om?).
De har gjort noen endringer i forhold til manuset jeg leste i sommer, men jeg tror ikke de endringene har gått ut over historien, selv om jeg kanskje syntes manuset var bedre enn filmen (nå er jeg en person som 99 av 100 ganger liker boka bedre enn filmen, kanskje derfor?).
"You once told me, our fingerprints don't fade from the lives we touch. Is that true for everybody, or is it just poetic bullshit?" Kritisk-filmanmelder-TB sier: Remember Me er ikke en
viktig film. En sånn film som setter seg i ryggmargen og får deg til å tenke på de store ting eller lærer deg noe om det å være menneske. Egentlig. Selv om budskapet er viktig nok, og den
prøver å være så viktig.
Herr munnrapp og
the pretty.
Fra kinopoisk.ru.
Remember Me er ikke en Oscarvinner. Terningkast 6 fra brukerne på Filmweb (ikke minst fordi filmen hadde terningkast 6 lenge før premieren) er i overkant. New Yorkaksenten til mer enn en skuespiller halter litt. Bittelitt. Det sprenges ingen rammer - selv om de unngår klisjeene ved å lage en liten vri på alt. Som er fint.
Og i noen av scenene ser jeg Edward - fordi Rob gjør akkurat den samme greia både som Tyler og Edward. Eksempel: Det lille, lure smilet i klasserommet til Caroline er veeeeeeldig likt det lille, lure smilet i sluttscenen til New Moon rett før Edward frir til Bella.
Rebell i The Oak Room.
Fra twilightxchangerm003 via Thinking of Rob.
Menmenmen.
Bygones. LA BLODFAN-TB OVERTA!
For Remember Me er heller ikke en flopp, en søtsuppe, en film vi har sett hundre ganger før. Den er mye bedre enn det. Jeg synes heller ikke at den er spekulativ, som noen anmeldere vil ha det til.
Remember Me er filmen der Robert Pattinson viser at han er mer enn Edward. Han leverer. Mannen er en stjerne. Og i tillegg til å bære filmen på sine skuldre er han så hot at det gjør vondt. Rob kler å være sint, sårbar ung mann. Han lider som ingen andre. Samtidig er han kanskje hottest når han innimellom smiler og koser seg og flørter eller er varm og kul storebror og slipper seg løs.
Dessuten ligner Tyler og Edward litt på hverandre innimellom fordi det er de samme følelsene som skal uttrykkes. Duh. Og er det en ting Rob har vist er det at han kan fremstå som helt forskjellige personer i filmer som Little Ashes, the Haunted Airman eller How to Be.
Resten av ensemblet er gode også - Aidan er morsom, lillesøster er en hjerteknuser som stjeler showet osv osv, men den jeg faktisk likte best - litt overraskende for meg selv - var Emilie de Ravin. Jeg synes hun var skikkelig god som Ally. Hun var ekte, sårbar, sterk og kul og
laid-back og ikke minst
hard to get alt-i-ett.
Ally, du bedåre.
Fra kinopoisk.ru.
Jeg likte replikkvekslingene. Folk lo og koste seg i salen når Aidan satte i gang. Min favorittreplikk var Tyler som sa "I can do teens", når Ally sier at hun er 19 år. Ha. Ha. Ha.
Jeg ble litt flau når Rob var sint. Særlig inne på styrerommet. Det ble litt sutre-sint. Men han var god til å yppe i tide og utide. Og han var helt utrolig søt når han sjekket opp Ally. Sa jeg hot?
Historien.
Kritisk-TB: Will Fetters har skrevet en søt og sjarmerende historie, som
vil veldig mye. Og det er liksom ikke tid nok til alt. Toothbrushgirl er kreditert på imdb, og må være hun Tyler så på i to sekunder på t-banen, eller noe sånt. Det går fort i svingene. Av de viktige tingene har vi kjærlighetshistorien, traumene de bærer på, far-sønn, far-datter, lillesøster som har det vondt, generell rotløs ungdom, finne-seg-sjæl og alt det der.
Caroline. Nydelig.
Via Robsessed.
Blodfan-TB: Men det som står fram som budskapet er at vi må leve her og nå, ta vare på familie og venner og kjærester, ikke utsette noe, og tilgi hverandre. Ja, det blir litt store ord, men det er et sånt vi-må-leve-mens-vi-kan-og-ikke-la-oss-skremme budskap, om trusselen er ranere, terrorister eller vanskelige relasjoner.
Det er kanskje det siste jeg liker best, og som særlig kjennetegner Ally: Hun tilgir faren sin selv om han er skikkelig fæl med henne, og hun tilgir Tyler for noe i hvert fall jeg ikke vet om jeg hadde tilgitt han for (selv om han er Robert Pattinson). Og hun gjør det uten å være ettergivende eller feig - men fordi hun er tøff og sterk og klarer å heve seg over konfliktene og følge hjertet sitt. I stedet for å forlate slagmarken gir hun dem en sjanse til å bli bedre mennesker. Eller noe sånt.
Konklusjon: Livet er for kort til å vente med desserten.
Filmanmelder-TB gir terningkast 4.
"I can do teens". *
I can do you*
Fra kinopoisk.ru.
Besatt-Rob-stalker-you are my life now-blodfan-TB er så omtåket av Remember Me og ny Eclipsetrailer på en og samme kveld at hun ikke helt vet hva som har truffet henne. Jeg var mer matt enn yogapust-hjertestans-hyling-mitt liv er komplett-opprømt i går, men jo mer jeg tenker på filmen jo mer kribler det. Helt ut i tærne. Jo mer tenker jeg på hvor deilig det var å se den filmen. Jeg koste meg. Jeg lo. Jeg ble glad i menneskene. På slutten fikk jeg vondt i magen og ble helt ødelagt. Jeg gråt en skvett eller fem. Selv om jeg var forberedt.
Jeg skal på kino igjen så snart som mulig og se filmen om og om og om igjen, før jeg kjøper den på DVD, stenger sola ute og ser den om og om og om og om igjen. Og enda en gang. Det er Rob. I en vanlig rolle, for første gang. Det er hot. Sa jeg Rob. Fanjenta i meg vinner. Som vanlig.
Terningkast
en million 6.
Kinotur i morgen?
